Etter at jeg i dette innlegget ønsket å høre deres historier, fikk jeg følgende historie i innboksen min, som jeg gjerne vil dele med dere:


Mitt navn er Marianne. I 2013 ble jeg ble jeg diagnostisert med osteosarcom (benkreft) i venstre overarm. Jeg var 30 år gammel. Foran meg lå et 9 måneder langt behandlingsforløp med først 6 tøffe cellegiftkurer, en stor operasjon hvor de fjernet en del av benet på armen og satte inn ben fra leggbenet, i tillegg til å fjerne hele triceps muskel som også var påvirket, og etterpå 12 harde kurer til med cellegift. Mitt liv var altså midlertidlig satt på vent.

IMG_3625

Så gikk det bra til slutt. Jeg kom meg igjennom alt, og i mai 2014 vandret jeg stolt ut av Radiumhospitalet erklært frisk. Jeg var klar for rehabilitering, etter hvert jobb, og kunne leve videre. Jeg klarte alt, og jobbet etter en stund 100 % i turnus som radiograf.

IMG_2940

Når det var gått et år etter jeg var ferdig med behandling hadde jeg bestemt meg for å ta en tatovering som ville bety mye for meg. Armen min er tynn og misformet der hvor tumoren er fjernet, så jeg ønsket å dekke over dette med noe som ga meg motivasjon under hele kreftforløpet. I vår hage hjemme står det et veldig fint, lite rosemandeltre. Dette treet blomstrer med fine rosa blomster i mai. Min motivasjon var at når det treet blomstret, så var jeg ferdig meg krefthelvetet. Jeg kunne komme hjem for godt og nyte våren og sommeren som var på vei.

Så jeg begynte å lete etter en tatovør jeg syntes så flink ut. Til slutt fant jeg en som jeg hadde veldig trua på, og tok kontakt. Tatovøren virket veldig positiv til ideen. Jeg ønsket en realistisk tatovering, og vi tegnet opp rosemandeltreet med en mandala på oversiden, som senere skulle bygges videre på. Så satte vi i gang. Etter hvert som tatoveringen ble til følte jeg at tatovøren ble litt mer umotivert. Han/hun tok veldig ofte pauser, og virket uinspirert. Etter to runder følte jeg at den ideen jeg hadde hatt om hvordan tatoveringen skulle bli ikke ble som forventet, og jeg valgte å avslutte kontakten. 6000 kr fattigere… (Det tar jeg helt ansvar for selv selvfølgelig, da vi var blitt enige om en pris på dette).

I ettertid ser jeg jo at jeg var for utålmodig når jeg lette etter tatovør. Jeg burde undersøkt bedre. Etter en stund fant jeg Electric Linda på instagram, som gjør fantastiske coverups. Og jeg har bestemt meg for at når tiden er inne skal jeg kontakte henne. DET gleder jeg meg til 🙂

MEN, det stopper dessverre ikke der folkens.

Januar 2018 får jeg sjokkbeskjeden. På grunn av all den cellegiften jeg fikk under behandling har beinmargen min sviktet. Jeg hadde fått akutt leukemi, og min sjans for overlevelse var ytterligere cellegiftkurer med påfølgende benmargstransplantasjon. Og det er her jeg er nå. Med fantastisk støtte fra familie, venner og fler kjemper jeg for tiden videre på Rikshospitalet.

IMG_5859.jpeg

Jeg går nå under navnet Marianne versjon 2.0:)

Marri


Når jeg leser slike historier, blir jeg først og fremst påminnet om hvor heldige vi er når helsen er bra. Det er lett å ta det for gitt… Men så blir jeg også så glad av å se at mennesker som Marianne deler av seg selv. Jeg ønsker deg masse lykke til og god bedring, Marianne. Når du er frisk nok til å tatoveres må du si fra til meg, så skal jeg redde tatoveringen din så godt jeg kan!

Les gjerne bloggen til Marianne her: marribergan.blogg.no

Har du også en historie om da du tok en tatovering? Send den inn til linda@attitude.no