Jeg ofret familielivet for jobben…

Jeg ofret familielivet for jobben…

Jeg fikk ikke med meg Fridas første skritt eller hennes første ord. Hun var heldig å ha en veldig dedikert pappa som lagde mat, vasket klær og tok vare på henne på fulltid. Han ville det. Men det innebar også at jeg måtte forsørge hele familien, samtidig som jeg startet mitt eget studio. Det var lettere sagt enn gjort, spesielt når man er en distré kunstner som meg, uten alle praktiske egenskaper i boks. Jeg jobbet lange dager. Jeg jobbet i helgene. Jeg reiste på messer rundt om i verden. Jeg var ikke mye hjemme.

Jeg har ingen særlig utdannelse, annet enn tegning/form/farge på videregående. Men allerede som 20 åring startet jeg mitt enkeltmannsforetak som tatovør, og har siden det bygt meg opp i bransjen med blod, svette og tårer. Og masse gjeld…

Det mest vanlige er jo når mannfolk jobber mye, reiser mye, og mor er hjemmeværende eller i hvert fall er minst like mye hjemme og tilstede som far. Dermed følte jeg mye på hva alle andre tenkte om vår lille familie, når det stort sett var far som leverte og hentet, snakket med andre foreldre, hadde dialogen med barnehage, lege og skole osv… Dette ble nok en av de tingene som etterhvert splittet oss som et par, og dermed også som familie. De flyttet ut når Frida var 3, da jeg kun hadde drevet eget tattoo studio i ett og et halvt år.

Jeg hadde Frida annenhver helg. Det ble heldigvis veldig prioriterte helger, og jeg klarte å fokusere totalt på henne. Jeg passet alltid på at vi skulle kose oss. Det fungerte i praksis, men det risset inn en del små sår i både meg og Frida, da vi gjorde alt dette så annerledes enn “normale” familier. Hun spurte meg en gang om jeg elsket jobben min mer enn henne. Det var ikke noe hyggelig å høre, men det var en oppvekker på en måte. For jeg elsker faktisk jobben min, jeg er heldig på den måten. Men et barn skal ikke føle seg som en andreplass. Det er vanskelig å finne den balansen. I perioder hadde jeg skikkelige depresjoner, og samvittigheten holdt virkelig på å ødelegge meg. Samtidig måtte jeg tatovere fulltid og drive studioet, som tok all min energi.

Jeg ble etterhvert sykemeldt pga stress. Senebetennelser så vonde at jeg ikke tatoverte på 6 måneder. Hadde bare vondt og var deprimert. Da jeg begynte å jobbe igjen sluttet en og en av mine tatovører. Den eneste som ble var Kenn. Jeg ble totalt knust. Hvordan skulle jeg nå klare utgiftene? Jeg gikk snart konkurs, og fikk på en måte en bekreftelse at jeg måtte gi opp. Nok var nok.

I fjor bestemte vi oss alle sammen at det er på tide Frida bor sammen med mammaen sin, og det var et emosjonelt og lykkelig øyeblikk for meg. Der var endelig min tur! Nå går hun på skole rett i nærheten, og det er så utrolig herlig å kunne være så mye sammen med henne. Jeg ble en ekte mamma på ordentlig, etter 9 år som litt mamma på deltid… Nå er det jeg som sjekker lekser, kjører til aktiviteter mm. Men nå er alt lettere. Hun er stor nå. Hun lager matpakke selv, går til skolen, leker med venner, gjør lekser… Jeg har sluppet unna en god del, og samtidig gått glipp av det.

img_3174-1

Det hender at man ser tilbake og ønsker man hadde gjort ting annerledes. Men samtidig hadde man mest sannsynlig ikke hatt det man har idag. Og det siste man vil være er bitter, det hjelper aldri. Går bare ut over seg selv.

På grunn av min elskede kjæreste (som jeg skrev et innlegg om), som har tatt over bedriften og styrer hele skuta med fulle seil, kan jeg nå fokusere mye mer på Frida, familieliv og min egen helse. Det er så deilig. Jeg føler meg så utrolig heldig og takknemlig!

Det ordna seg til slutt!

Del dette innlegget!

Legg inn en kommentar