Ta et bilde da – det varer lenger!

Ta et bilde da – det varer lenger!

Takk for utrolige flotte kommentarer på mine tidligere innlegg. Så koselig å få så hyggelige tilbakemeldinger. Det gir meg ny energi til å skrive enda mer 🙂 så igjen takk!

Jeg har jo masse tatoveringer, 51 stykker har jeg kommet meg frem til. De føles som de alltid har vært der, og er en utrolig naturlig del av meg. Også piercinger, alternative frisyrer, hårfarger, klær, tilbehør… Vært barbert på siden, undercut, dreads, rasta mm. Jeg har alltid skilt meg litt ut fra gjennomsnittet, helt siden ungdomsskolen.

For en stund siden var jeg på Maxbo med Attitude-snekkeren Kai, og i kassen oppdaget Kai at en mann stirret uendelig på meg. Da ropte Kai ut på sin karakteristiske måte – “Ta et bilde da, det varer lenger!” Jeg ble litt satt ut, da jeg ikke er vandt til sånne ærlige utsagt, mens Kai er rett frem på det meste. Mannen som stirret ble nok bare litt flau… Men jeg ble nok mest!

Klarer man å se bort ifra tatoveringene, klærne og håret, så vet de som kjenner meg at jeg er ganske sjenert, naiv og dumsnill. Det er nok en av mine største byrder, og som har gitt meg problemer igjennom årene. Jeg tror som regel det beste om folk, derfor kan jeg fort brenne meg. Det har vært både kjærester, venner, bekjente, kolleger og kunder. Det er jo noe man bare må fortsette å jobbe med, det er ikke noe man bare kan skru av. Uansett tenker jeg at det kunne vært verre. Jeg vet at man ikke kan bli likt av absolutt alle, men jeg kan ikke noe for å alltid forsøke. Jeg er veldig følsom, og tar fort nært av negative ting, selv om jeg vet at jeg ikke burde.

Jeg tar meg litt nær av når folk snur seg etter meg, hvisker, peker og rynker på panna på grunn av tatoveringene mine. Dette skjer for eksempel når jeg er på koselig kjæreste-tur på søndags shopping i Sverige. Rundt meg ser jeg alle slags mennesker, store og små, tykke og tynne, unge og gamle, stereotypiske, annerledes, mennesker i rullestol, har store busker av hår på nesen, store føflekker, vorter og alt mulig. Det vil si helt normale mennesker! Folk vet at det ikke er pent å stirre, ihvertfall ikke på stakkars mennesker med medfødte feil el.l. Men meg skal de jammen stirre på, og det er det jeg reagerer mest på! Jeg har til og med lest debatter om dette tidligere, og mange mener seriøst at siden dette er noe jeg selv har valgt, kan jeg ikke klage hvis noen stirrer! Til og med Marius mener at jeg bare må tolerere det, at jeg har valgt det selv.

En liten hjelper i hodet mitt sier til meg at det kan hende de stirrer fordi de synes jeg ser kul ut, er spennende, fint hår eller hva som helst positivt. Det kan jo faktisk hende! Men som det fleste mennesker på jorda tar jeg det ikke som en selvfølge at de stirrer på grunn av dette, men tenker negativt med en gang. Janteloven satte sine spor…

Barn derimot, er annerledes! De peker og roper – “Mamma, se hun har tatoveringer!” eller – “Pappa, se hun har rosa hår. Kan jeg også få rosa hår?” De har ikke blitt matet med nok fordommer ennå, så de ser på meg som en fargerik person.

Helst ville jeg sagt til folk at hvis du har noe hyggelig å si, så si det! Så vet jeg hvorfor du stirrer, og dagen min blir så mye bedre. Hvis du derimot tenker noe negativt, hold det gjerne for deg selv og bruk øynene og energien din på andre ting, vi begge får en bedre dag på den måten.

Alt handler vel egentlig til sist om hvordan jeg takler det selv. Jeg jobber med det. Ny mantra: “Jeg er bra nok, jeg er meg!”

Hva er din mantra? Kommenter gjerne 🙂

F48E38A1-7C00-4124-9659319F924C0A3A-85AE1F05-57E5-4259-B3ABF53EC90FFE8A

Legg inn en kommentar